Blodet

Blodet er kroppens flytende transportorgan som pumpes rundt i blodårene av hjertet.

Blodet bringer oksygen og næringsstoffer ut til cellene og henter ut cellenes avfallsstoffer som skilles ut i lungene, nyrene eller tarmen (via leveren og gallen). Blodet bringer også med seg signalstoffer, for eksempel hormoner, slik at kroppens celler og organer kan kommunisere med hverandre.

Et menneske som veier 70 kilo har 5–6 liter blod. Det tilsvarer 6–9 prosent av kroppsvekten.

Et akutt blodtap på over 40 prosent av blodvolumet vil oftest føre til døden hvis man ikke gjør straks-tiltak.

Ved blodgiving tas en halv liter blod, og det merker de fleste lite til. Allerede etter ett døgn er blodvolumet tilbake til normalt nivå, mens det tar en til to uker før de røde cellene er erstattet.

Blod består av 45 prosent blodceller og 55 prosent plasma.

Blodceller

Det finnes tre hovedtyper blodceller:

• røde blodceller (erytrocytter), som frakter oksygen til vevene
• hvite blodceller (leukocytter), som er immunsystemets celler
• blodplater (trombocytter), som er med på å stanse blødninger

Blodcellene produseres og modnes i beinmargen i sentrale deler av skjelettet (skallen, brystkassen, ryggraden, bekkenet og lårbeina). Når cellene har nådd riktig modenhetsgrad slippes de ut i blodet. Forholdet mellom antall røde blodceller, blodplater og hvite blodceller i antall er 800:40:1.

Plasma

Plasma er den væsken som blodcellene flyter i. Vann utgjør om lag 90 prosent av plasmavolumet. Det er også mange salter i plasma. Disse saltene kalles på fagspråk for elektrolytter. De viktigste saltene i blodet er natrium, kalium, kalsium, magnesium og klorid. Mange av saltene (elektrolyttene) er avgjørende for å lage elektriske impulser i nerve- og muskelceller. Nyrene regulerer hvor mye væske og salt plasmaet inneholder.

Alle proteiner i blodet kalles som gruppe for plasmaproteiner. Albumin er det klart vanligste enkeltproteinet. Det har som funksjon å holde væske i blodbanen. Dette skjer ved at albumin lager et osmotisk trykk (se kolloidosmotisk trykk). I tillegg fungerer albumin som et transportprotein for andre stoffer, som salter og hormoner.

Globulinene er en stor gruppe av proteiner som i likhet med albumin er kuleformet. De deles inn i alfa-, beta- og gammaglobuliner etter hvor langt de vandrer i en elektrisk ladet løsning (elektroforese). Alfa- og betaglobulinene er viktige bærerproteiner for andre stoffer, som fett, hormoner og grunnstoffer. Gammaglobuliner er det samme som immunglobuliner. Dette er de såkalte antistoffene som er en del av immunforsvaret. De lages av plasmacellene og skal forsvare kroppen mot mikroorganismer.

Også koagulasjonsfaktorene tilhører globulinene. De sørger for at blodet levrer seg ved blødninger.

Transport

Blodet transporterer alle næringsstoffer, legemidler og andre stoffer som tas opp gjennom tarmen.

De viktigste fettstoffene i blodet er kolesterol og triglyserider. Disse er ikke løselige i vann eller plasma. Derfor pakkes og fraktes de i proteinkapsler (lipoproteiner) i blodet.

Glukose er sukker-energikilden for mennesker. Andre sukkerarter som fins i kosten, som fruktose og laktose, omdannes til glukose i leveren. Fordi både nervecellene i hjernen og de røde blodcellene bare kan bruke glukose som energikilde, er blodsukkeret nøye regulert med insulin og glukagon fra bukspyttkjertelen.

Mange hormoner sirkulerer i blodet. De lages i ulike endokrine kjertler, og transporteres gjennom blodet og blodsirkulasjonen til de målorganene de skal virke på.

Bare en liten del av oksygenet i lufta vi puster inn kan oppløses og transporteres i plasma. Størsteparten (98,5 prosent) bindes til hemoglobin i de røde blodcellene. I lungene er oksygentrykket så stort at hemoglobinet mettes med oksygen. Ute i kroppsvevene faller oksygentrykket fordi cellene forbruker oksygen når de produserer energi, og hemoglobinet avgir der sitt oksygen.

Når kroppens celler bruker oksygen til energiproduksjon, lages det ATP, det vil si cellenes energivaluta. Karbondioksid (CO2) er avfallsstoffet i denne prosessen. Dette fraktes tilbake til lungene i blodet slik at det kan utåndes når vi puster. Litt av karbondioksidet løses i plasma og noe bindes til hemoglobinet, men mesteparten fraktes som bikarbonat (HCO3-) etter at karbondioksid omdannes til bikarbonat og vann inne i de røde blodcellene ved hjelp av enzymet karbonsyreanhydrase.

Kjemisk buffersystem

Blodet holdes normalt svakt basisk med en pH på omkring 7,4. Ved cellenes stoffskifte, altså celleåndingen, blir det dannet et overskudd av syrer med opphopning av hydrogenioner (H+). Noe av dette går over i blodet. For å holde pH-en stabil på rundt 7,4, inneholder blodet forskjellige kjemiske buffersystemer. Det viktigste er karbondioksid-bikarbonatsystemet. Det fungerer slik at bikarbonatet reagerer med hydrogenioner og danner karbondioksid som deretter utåndes gjennom lunger.

Temperatur

Blodet fordeler varme til hele kroppen. Blodet er også viktig for temperaturreguleringen. Når man er kald, reduseres blodsirkulasjonen til huden slik at varmetapet minskes. Når man er for varm, øker blodsirkulasjonen til huden slik at vi avgir mer varme til omgivelsene.

Farge.

Blodet er rødt på grunn av hemet i de røde blodcellene. Hemet er en bestanddel av hemoglobinet, og utgjøres av en porfyrin-ring med et jernatom i sentrum. Porfyriner har en egen evne til å ta opp lysenergi. Den delen av lysspekteret som ikke blir absorbert, blir reflektert, og det er denne fargen man ser. Når jernatomet i sentrum av hemet er bundet til oksygen blir det røde lyset reflektert. Når hemoglobinet frigir oksygenet og binder seg til karbondioksid, endrer det litt fasong, og det medfører at en mørkere rød farge blir reflektert. Dette er forklaringen på at arterieblod er lysere rødt enn veneblod.

Blodtype

Antigener på overflaten av de røde blodcellene bestemmer blodtypen. De viktigste er A-, B- og rhesus-antigenene. Disse antigenene danner grunnlaget for ABO-blodtypesystemet og rhesussystemet. Noen mangler disse A- og B-antigenene og får da blodtypen null. Hvis man mangler rhesus-antigen kalles man rhesus-negativ

Hos personer med blodtype A har de røde blodcellene antigen A (A) og i blodvæsken finnes antistoff mot blodtype B (anti-B). Tilsvarende gjelder for blodtype B. I blodtype AB har de røde blodcellene antigenene A og B, men ingen antistoffer. I blodtype O har ikke de røde blodcellene antigener, men det er antistoffer mot både A og B.

Sykdommer i blodet og blodprøvetaking

Hematologi er læren om sykdommer i blodet, og er en egen spesialitet i medisinen. Den tar for seg avvik i blodcellene, som blodkreft (leukemi) og anemi, samt blodpropp.

Men forstyrrelser i blodet forekommer ved svært mange andre sykdommer også. Derfor er blodprøvetaking en viktig del både ved diagnostikk og oppfølging av mange sykdommer. Se blodprøve og forstyrrelser i blodets sammensetning.

Ved febertilstander er også dyrkning av blodet viktig. Dette er for å avdekke sepsis (blodforgiftning) der det vil foreligge bakterier i blodet.

Blodserum

Noen ganger foretrekkes serum framfor plasma når man skal gjøre blodanalyser. Hvis man lar blodet koagulere i et reagensglass og deretter sentrifugerer det, vil man stå igjen med blodserum i øverste halvdel av glasset. Hvis man tilsetter koagulasjonshemmende reagens i glasset før sentrifugering vil det være plasma man står igjen med. Serum er altså det samme som plasma, men uten koagulasjonsfaktorene.